Side:Rudolf Nilsen - Samlede dikt (1946).djvu/82

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest
Samlede dikt


På hjemveien nynnet jeg visst
en vise, hvis tekst var et tall.
Da satt det som spikret tilsist.
Jo det var en underlig trall!
Og dog blev det ingenting av
å ringe den følgende kveld.
Slik sank det i glemselens hav…
Men ikke forstår jeg mig selv.

Ti ofte det spør i mitt sinn:
— men kanskje du skulde ha ringt?
Og heller gått ut av ditt skinn
enn adlydt ditt bedre instinkt?
Hun var jo så munter og pen
på tross av at hjemme er best,
og selv om du ikke er en
som elsker i øst og i vest!

BLÅTT OG GYLLENT

Så blå og myk, så rik på løfter
er natten over Moskva by —
som lå den blyg og skjulte noget,
sin deilige, den gylne gry,
i tunge, bløte silketepper
som først glir bort på fjerne stepper.

88