Side:Rudolf Nilsen - Samlede dikt (1946).djvu/77

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest
Samlede dikt

Vi så en fører vifte med et flagg,
det hvite flagg, den feige bønn om fred,
vi hadde ikke røde jern, men slagg
i våre sinn — og slo ham ikke ned.

I slike tider er det godt at en
kan bære nederlaget som en mann
og stå med hevet hode, rak og ren,
og trossig peke mot det drømte land:
en mann i lenker, men med hjernen fri
og gyllent hovmod i det brune blikk —
en mann som sier det han ønsker si
på tross av trusler, hugg og slag og stikk.

REVOLUSJONENS RØST

Gi mig de rene og ranke, de faste og sterke menn,
de som har tolmod og vilje og aldri i livet går hen
og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

Gi mig de kolde og kloke, som kjenner min virkelighet.
Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg nogen som vet.
Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.

83