Side:Rudolf Nilsen - Samlede dikt (1946).djvu/59

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest
Samlede dikt

Den natten bygget vi et drømmeslott
med hvite saler, blanke marmorflater —
det skulde ligge høit og sees godt
i sol og luft med åpne, lyse gater!

Da var vi kommet til en grå kaserne,
og våre slott var blitt så blå og fjerne.
Her var vårt hjem: Den mørke murstensmassen
som steg omkring oss i vårt gatedyp —
et slott for dem som er på fattigkassen,
et slott for lysredd og for solblindt kryp.
Og jeg kan ennu føle kuldegyset
som gikk i oss, da vi blev stanset der.
Vi svor å sprenge oss en vei mot lyset:
en plass i sol for alle dem som lever her!

— — —

Hr. souchef! Det er meget lenge siden.
Og da jeg talte med Dem nu idag
så hadde De nok ganske glemt den tiden
vi drømte om å kjempe store slag.
De børstet skjødesløst med lyse hansker
et støvgrann vekk fra Deres buksefall
og talte lenge om de satans dansker,
som trodde Norge var en oksestall!
De hadde vært en på en forretningsreise
og konverserte litt Berlin og litt Paris
og mente francen sikkert vilde deise
adskillig lenger ned enn hvad der sis.

65