Og da lever denne gården. Den blir festlig som et slott
når der tendes lys i kjøkken og i kammers og i kott!
For vi ånder opp i glede når vår arbeidsdag er gått.
Og er det fredags kvelden, kommer Kalsen kanskje full.
Da har han mor't seg kongelig for hele ukens gull —
for han tjener gode penger på å sjaue koks og kull.
Ja, for Kalsen har en ungeflokk og verden er så trist,
og satan skulle hente den som kom til verden sist:
så tynn og bleik og liten, rent et pust i sivet — pist!
Skjønt verden den var ganske bra dengang man var tilsjøs
og hadde sig en pikelill i hver en havn — å jøss,
da levet ikke Kalsen av å sjaue møkk og bøss!
Og Kalsen tar sin følgesvenn, den sprukne violin,
og spiller op a sailors song om piker og om vin
og hører ikke ungehvin og hyl og kjerringgrin!
Han glemmer jomfru Olsen i etasjen over sig
som alltid holder hus når nogen andre er på snei.
Hun står i avholdslosjen og er surøiet og lei.
Side:Rudolf Nilsen - Samlede dikt (1946).djvu/44
Denne siden er godkjent