Side:Rudolf Nilsen - Samlede dikt (1946).djvu/39

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent
Samlede dikt


Men i vårt hjerte, ja dypt i vårt mørke sinn
lå en erindring om vårdagers syngende vind,
den gang da menneskevåren suste i jorderik inn!

Og da vi trellet som hårdest, ja i en vanvidsnatt,
mørket lå tett over jorden, bare fra bombene skvatt
ildmørje ut over ørkner bevokset med piggtrådkratt —

mørsere gjødde og spydde, det stank av karbol og blod
og menneskekjøtt, som blev stekt på granatsplinters glo,
skyttergravenes rekker av menn lå lik — hvis de ikke stod

da så vi oss stumme tilbake i tusener trelldommens år,
mintes en stormnatt vi klumpet oss sammen som får,
og da vi skjelvende hvisket: Hør gudene går!

Dette var også gudenes, dette var herskernes verk!
Å, men nu fryktet vi ikke en himmelsk berserk:
trældommens år har gjort menneskeheten sterk!

Og da den lange, vanvittige natt var forbi,
hadde vi sett i en drøm hvad du en gang skal bli,
fruktbare jord. Vi skal gjøre dig kongelig fri!

45