Årtusener gikk. Og vi trellet for herskernes ætt,
nogen med plogen, andre med spade og spett.
Tusenvis gikk vi i krig for de herskendes ære og rett.
Alt har vi skapt, mens de pisket med svøper vår rygg,
reist pyramider og templer og skyskraperbygg,
bakt deres brød og gjort deres festers brygg.
Skib har vi bygget, og veier og lokomotiv.
Under vår skapende hånd, på vårt seirende: Bliv! —
yret de fjerneste egne av virke og liv.
Selv fikk vi leve i skyggen av den metropol,
som vi med verkende skuldre reiste mot himmel og sol.
Trange og smussige gater var arbeidsbienes bol.
Knurret vi, kom de med svøper og fengsler og lov:
All øvrighet er av gud, og det regnes for grov
synd mot hans bud å planlegge oprør og rov.
Dette var straffen fordi vi fornektet vår mor,
fordi vi tok fremmede guder og glemte dig jord,
deilige jord under solbålets ildstråleflor!
Side:Rudolf Nilsen - Samlede dikt (1946).djvu/38
Denne siden er godkjent
