Side:Rudolf Nilsen - Samlede dikt (1946).djvu/36

Fra Wikikilden
Denne siden er godkjent
Samlede dikt


levet vi alle som brødre, sammen i kamp og i fest.
Intet var hans eller hennes. Ingen var bedre og best.
Nedla en mann et bytte, var hele stammen hans gjest.

Fant vi en gressgang ved havet, så slo vi oss ned
og levet en sommer på dette velsignede sted.
Morgenen kom med arbeid og aftenen kom med fred…

Med kvinnene avlet vi unger, som kravlet og sprang
viltre og frie som kalver i skog og på vang.
Elskoven kjente vi ikke. Det var forplantningens trang.

Tidene gikk. Vi blev gamle. Menneskeheten blev stor.
Så blev vi svake og glemte vi fødtes av sol og av jord.
Da diktet vi fremmede guder. Fornektet vår egen mor.

Det var vår ulykke. Noe var større enn oss.
Bergene skalv jo for vreden av en eller annen koloss.
Hvelvene runget av latter. Hvem skulle her vise tross?

Skar det et lyn over himlen, hørte vi tordenens skrall,
krøp vi forferdede sammen som kveget på stall,
hvisket vi lamslått: Hør, gudene går i sin hall!

42