Jeg ser dig stanse litt engang iblandt
og overskue landet som du eier:
et tre måls kongerike her i skogens kant
med femti centimeter brede kongeveier!
Du går og steller med ditt blomsterbed
som gjaldt det livet å få bedet ferdig.
Jeg kjenner dig. Du hadde aldri fred
før det du slet med var dig fullt ut verdig.
— Slik var han alltid, sier bestemor
og smiler lykkelig med alle rynker.
Men du spar uanfektet i den sorte jord,
som sommerregnet sakte risler mot og dynker.
Jeg kjenner dig og vet hvad du har lidt
i lange år blandt larmende maskiner,
hvor luften ikke toner blødt og blidt
av fuglesang, men cirkelsager hviner,
hvor all den sol, man har, står inn
på skrå som hvite striper gjennom støvet,
hvor selve solen ikke sprer sitt ødsle skinn
som tusen gylne blink i gresset og i løvet!
Tålmodig gikk du hen hvert morgengry
for å begraves i de grå fabrikker.
Men drømmen førte dig hver dag påny
til steder, hvor din ungdoms blomster nikker.
Side:Rudolf Nilsen - Samlede dikt (1946).djvu/33
Denne siden er godkjent
