Side:Rudolf Nilsen - Samlede dikt (1946).djvu/30

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent
Samlede dikt

Du levet det dog ikke helt forgjeves.
Din skalle blev et prektig askebeger
og slapp å råtne mellem mark og teger,
så du kan ennu være litt til jordisk nytte du!
Og hvad jeg priser nu
er at din skalle ikke knustes av en totenslæger!

HAVEN

Imorges var trærne blitt våte,
og mulden bar duft av regn.
Og mulden — det var som en gåte —
bar duft av min barndoms egn.
Min sjel fikk et pust fra den have
hvor jeg var en prins som gutt.
Der kunne jeg klatre og trave
fra daggry til dagens slutt!

Langs elven gikk bronsestakittet.
Der stod jeg når sol gikk ned
og drømte og lengtet og tittet
og hatet min haves fred.
På elven fløt slanke snekker
som skulle en tur på fjord.
Men barnet har lengsler som rekker
utover den vide fjord.

36