Side:Rudolf Nilsen - Samlede dikt (1946).djvu/152

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest
Samlede dikt

<poem> Og høit på en stupbratt klippe — en virkelig skriftklok plass — der hadde man reist en kirke, et strålende gudspalass med kupler som gylne pokaler, der raktes mot verdens befaler, at druen må fylles med solens saft og evig bevare sin underkraft!

Og ødselt og lunefullt dristig var fagre, fantastiske slott blitt bygd på de steileste tufter, hvorhelst, blott de tok sig ut godt. Langs stranden lå hvite små byer som lette, forankrede skyer bak mørke cypresser i fornem ro — de trærne har sikkerlig adelsblod.

Så fjellfin og havfrisk var luften — den suste forbi oss som sang og lekende klimpring på strenger og klokker med gullplateklang! — Tartarer med trekk-okser snilte sig tungvint forbi oss og smilte og nikket med blankpus'te kobberfjes og kunde da utenlandsk: Oui — og: yes!

— — — — — — — —

158