Fjernt nede gikk strandens linje.
— Men, hvor er havet blitt av?
Alt dette blå er jo himlen,
ikke Det sorte hav!
Akk nordbo, i solparadiset
der skrøner man nok på det viset.
Man vet ikke forskjell på ondt og godt,
og heter det sort, er det sikkert blått!
Ja, sandelig var vi Syden!
En hilsen, o pinje, fra nord,
fra treet som nu står og bier
på sneen — fra granen, din bror!
Vær hilset, blå hav, fra en fetter,
som tordner i stormsvarte netter
og raser mot vintrens lange savn
og lenges avsindig til solens favn!
I bakkene langsefter veien
sprang unge og slanke svin!
Og ute i vindrueberget
lå piker og sanket vin
med solblink i saftvåte tenner
og vinket med jordbrune hender!
Vi drakk i en kro et glass vin — og ett til
og Krimskaja Vina er is og ild!
Side:Rudolf Nilsen - Samlede dikt (1946).djvu/151
Denne siden er korrekturlest
