Side:Rudolf Nilsen - Samlede dikt (1946).djvu/137

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest
Samlede dikt


Vi er av samme ætt. Og i vårt hat
til borgerdømmets råtne fortidsstat
er vi fullkomment like, kamerat.

Vi er av samme ætt. Den samme hel
vil trampe både dig og mig ihjel
såsant vi taper trossen i vår sjel.

Vi er av samme ætt. Og samme tro.
Fra hjertet ditt til mitt en drøm slår bro,
en drøm om landet der vårt folk skal bo

engang når ørkenen er tilbakelagt
og vi er sterke som vår overmakt
og alt skal bli som vi har forutsagt!

*
Nuvel — hvad så, om jeg er kommunist,

du tranmælit og han er sosialist?
For frender, frender er vi dog til sist.

Så still dig ved min side, kamerat.
Nu gjelder det å slåss for hus og mat
og ikke nøie sig med vakkert prat.

Et pust i bakken — var det så de sa?
Den fete trenger kanskje puste ja,
men ikke den som daglig magrer a'.

143