Kan du aldri øine stjernen over vanens ulne tåke,
den som skinner mot vårt drømte nye land —
å da duer du til intet. Bøi din nakke under åket!
Ut i samfundssumpen, pløi den rand for rand.
Om du mildt ironisk svarer, du er ferdig med å drømme:
det får bli en sak for andre som har bedre lyst og tid,
for en voksen mann med ansvar, han må holde sig i tømme,
han må henge i for landet og familien sin med flid —
om du sier at du slet dig op fra bare visergutten
det får andre også gjøre som vil op —
det er slutten, kjære venn, ja det er punktum for disputten.
Du er avdød, skjønt du spreller med din kropp.
I sekretariatet
der kan de dyktig prate.
De har slik sympati
når tungen er på gli
med modig kamp og dristig tross
og vil så gjerne lede oss
i sekretariatet.
I sekretariatet
der er de ikke late.
Å nei, de henger i
med innbitt energi
