— Men denne gamle Mand, stammet jeg,
denne gamle Mand, … men det er jo umuligt,
kjære Krag, … det kan ikke være muligt —
— Denne gamle Mand, fortsatte Detektiven rolig, var unge Gjærnæs Far.
— Men han er jo druknet for fire Aar siden.
— Nei, det kan han jo ikke være.
— Kan han ikke —
— Det er da begribeligt, svarede Detektiven; eftersom han var ilive iallefald til Klokken to inat.
— Baaden drev hvælvet iland yderst ude i Skjærene, mumlet jeg —
— Og hans Hue flød op, fortsatte Detektiven, idet han gik hen til Vinduet og skjøv Gardinet tilside, — alle Remedier var iorden.
Jeg tænkte mig om. Jeg begyndte at ane, hvor Detektiven vilde hen.
— De mener altsaa, spurgte jeg, at gamle Gjærnæs har sat hele Drukningen i Scene?
— Ja.
— At han flygtet, forsvandt — og med Hensigt lod Folk være i den Tro, at han var druknet.
— Ja.
— Men hvorfor, hvorfor —
Asbjørn Krag tog igjen Plads paa Sengekanten.
— Det skal jeg fortælle Dem, sa han. Gamle Gjærnæs har været en Bedrager, alene Døden har reddet ham fra at bli anmeldt for Assurancesvig.
— Hvoraf ved De dette?