han, men jeg bad om hjelp til forretningen min. Jeg bad om et lån.
– Hvor stort?
– Noen tusen kroner.
– Sendte han pengene?
– Ikke til å begynne med. Han skrev at han hadde ikke noen interesse for forretningen min. Så gikk det et år.
– Og så kom pengene?
– Nei, så kom det ganske uventet et nytt brev fra ham, hvor han sa at han hadde lyst til å sette i gang noe i hjemlandet. Samtidig sendte han mig penger til en bil.
– Det var da flott.
– Ja, det var en pen gave. Og samtidig skrev han, at når jeg var krøtterhandler, kunde jeg ha nytte av en bil, for da vilde det være lettere for mig å reise rundt på gårdene og handle med bøndene. Men han skrev også, at han hadde mer interesse av å sette i gang noe i en av de store byene.
– Var det han, som først nevnte planen om et hotell?
– Ja.
– Forstod De ikke da, at det var hans hensikt å reise til Sverige og tilbringe sine siste dager der?
– Nei.
– I så fall hadde De kanskje handlet anderledes?
– Ja, jeg har nok vært en tosk, svarte den gamle.
– Var det efter hans ønske hotellet blev kalt «Hotell Tripolis»?
– Nei, det var mitt forslag, men han aksepterte det straks.
– Har De vært i Amerika?
