Stephanson blev nesten forskrekket:
– Slett ikke! Det var bare et øieblikks nervøs ophisselse. Men nå er det jo overstått.
– Hvor lang tid tror De det er gått efter skuddet? spurte Wrangel. Kanskje fem minutter. Og ennå er det ikke kommet noen. Det er simpelthen ikke noen som har lagt merke til det. En skulde ellers tro at et skudd på et av værelsene måtte tilkalle folk.
Wrangel gikk hen til hustelefonen. Litt efter ropte han: Er det Dem, Grandin? Godt. Har De hørt noe? Ingen ting? Så behøver De ikke vente lenger.
– Jeg hadde plasert Grandin på et av de nærmeste værelsene, forklarte doktoren, han har ikke hørt noe. Han mente at støien fra gaten hadde vært for sterk. I virkeligheten gjør også disse sporvognene et helvetes spetakkel når de støter mot koblingene, langt verre enn vi aner. Vi hører det ikke lenger, fordi vi nå engang er vant til larmen. Et pent lite revolverskudd overdøves fullstendig. Det gjelder bare å velge øieblikket; jeg valgte det.
– De har stått bak vindusforhenget hele tiden? spurte Stephanson.
– Ja.
– Men hvis jeg nå hadde fått det innfall å se efter?
– Det vilde ha vært meget ubehagelig, svarte dr. Wrangel kaldt og avvisende.
– For Dem?
– For mig også, men især for Dem. Jeg hadde da vært nødt til å betrakte Dem som en mann, som hadde vanskelig for å holde en avtale.
– Jeg tenkte et øieblikk på det.
– De vilde vært en idiot hvis De hadde tenkt
