kanskje kunde ha begått en blunder ved å føre de to sammen.
Hennes fortvilelse var et yndig komediespill. Hun så forknytt fra den ene til den annen og vred sine hender.
— Hvad har jeg gjort! utbrøt hun. Nu først faller det mig inn, at herrene jo er kolleger! Gud, hvor har jeg dog vært indiskret. Er det virkelig så at møtet er ubehagelig for mine herrer? Tilgiv min tankeløshet.
Kjeldsen grundet: Hun spiller allikevel temmelig godt komedie. Hun later som om hun er fortvilet. Men i virkeligheten gotter hun sig over møtet. Og det gir henne også en velkommen anledning til å komme bort fra en anstrengende og kanskje ubehagelig konversasjon.
Selvfølgelig forsikret begge herrene, at møtet ingenlunde var ubehagelig. Tvertimot. Det var for begge en fornøielig overraskelse.
For å besegle det gledelige ved overraskelsen, skålte de med hverandre og berømmet sterkt Vivianas mesterskap med hensyn til cocktail.
— Jeg for min del, forklarte Kjeldsen, har tillatt mig dette besøk i embeds medfør.
Dr. Ebner gjorde en avvergende håndbevegelse.
— Nu står vi her begge to og undskylder oss, sa han. Det er overflødig. Jeg vil si Dem opriktig, at det interesserer mig slett ikke det aller ringeste, hvorfor De er her.
Et øieblikk moret det Kjeldsen å tenke sig den
