hun hadde fått om morgenen. Dette telegram lå opslått på kjøkkenbenken og fru Halvorsen behandlet det med forsiktighet og engstelse, for gamle mennesker har ennu en viss fryktblandet respekt for telegrammer.
Det var fra Hammel og inneholdt forøvrig intet annet enn at han ventet å komme hjem på tirsdagen, og bad om å få sin bil eftersett.
Telegrammer dukker senere op i sakens akter og inneholder en politimessig bekreftelse på, at det er avsendt fra Berlin natt til lørdag klokken 12,15 — og sendt gjennem Hotell «Kaiserhof»’s portier. Hammel bodde på «Kaiserhof».
Såsnart fru Halvorsen hadde mottatt telegrammet om morgenen telefonerte hun til det bilverksted, som hun visste at Hamel alltid benyttet. Og nu var altså Axel Axelson kommet for å gjøre istand bilen.
Imens hadde fru Halvorsen gått gjennem huset fra øverst til nederst, sånn som hun pleide. Hun hadde omhyggelig sett efter, at alle vinduer var lukket. Omsider hadde hun lagt sitt yttertøi frem på en stol i kjøkkenet. Det var en ørehatt efter moten i slutten av nittiårene, som hun hadde fornyet efter sin egen smak, og så var der en lang, mørk fløilskåpe med pomponger på ermene og bredt skulderslag, som man kan se på gamle billeder at kuskene i Wien bar. Så ropte hun ut gjennem kjøkkendøren:
— Kaffin er ferdig, Axelson.
— Nå kommer jeg, svarte Axelson. Han stengte garasjedøren og stod et øieblikk efter i kjøkkenet med garasjenøklen, en svær slamp av en nøkkel, i hånden.
