vilje, sa han, kanskje har det vært hans hensikt nettop å lede politiet på villspor med dette fabrikkmerke, som peker mot Berlin.
— Det kan ikke benektes, svarte Kjeldsen, at støvlene er derfra og at den drepte må ha kjøpt dem der. De er helt nye. Det kan ikke være mange dager siden han har vært i Berlin. Hallo!
Det var igjen lokaltelefonen. Det var fra en av de to agenter som Kjeldsen hadde satt i bevegelse for å eksaminere hotellene i Østfoldbyene.
Kjeldsen hørte på meldingen i telefonen og sa så:
— Godt, kom her inn med notatene.
Agenten kunde bringe følgende oplysninger:
— Den norske passkontrollen ved Kornsjø har nu rukket å konferere med sine svenske kolleger. Derigjennem har de fått sine egne iakttagelser verifisert. Man tør nu gå ut fra som sikkert, at der med hurtigtoget lørdag kveld over Kornsjø har passert ialt syv tyske pass.
Tre av dem tilhørte tyske sjømenn som skulde til Bergen for å remplasere besetningen på en tysk damper som ligger og laster der. Vi har telefonert til vedkommende megler i Bergen. Det forholder sig riktig. Sjøfolkene er allerede kommet dit og er gått om bord.
Så var der en tysk bladmann med toget, en medarbeider i «Berliner Tageblatt», dr. Hornstein. Han er kommet til Norge for å skrive om kongejubileet. Han tok inn på Grand Hotel lørdag øveld.
Kjeldsen noterte navnet og spurte:
— Når?
