Side:Riverton,Stein-Storhertuginnen av Speilsalen-1931.djvu/232

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

hennes veninde. Hun hadde da straks forlatt sin dansepartner. Grandkonsulen hadde svevet med henne helt til kabinettets dør og Kjeldsen kunde høre ham utenfor tigge om å få bli med inn. Det var en bønn med mange uttrykk om «bedårrrrende veninde» og «ubarrrmhjerige dame», men Liselotte sendte ham vekk — og så fløt han nynnende tilbake gjennem svermen til sitt store champagnegilde.

Da Liselotte hadde trøstet Viviana og stelt med henne litt, vendte hun sig til det øvrige selskap, — og nu kom et nytt utbrudd. En rivende ordstrøm. En høirøstet klage over menneskenes hårdhet og ondskap mot denne ulykkelige og uskyldige kvinne. Kjeldsen opgav å blande sig i denne ordstrøm. Han kunde jo ha konstatert, at det var ingen som hadde tvunget Viviana til å kaste sig ut i vanvittige danseeksesser, men han fant det lønnløst. Liselotte vendte sig påny mot Kjeldsen med bitre anklager for hårdhet og urettferdighet.

— Og dumhet! utbrøt hun. Hvad vil polisen med denne kvinna? Hvad mener polisen med å la denne uskyldige kvinna lide for at en utenlandsk hallunk tatt livet av sig! Søk istedetfor efter brottet, hvor det sikkert er å finne! Hvorfor skal allid den døde være den uskyldige? Hvorfør skal inte den døde en enda gang iallfall være den skyldige?

Kjeldsen opfanget et uttrykk i dr. Ebners ansikt, et svakt triumferende uttrykk, som kunde bety at han var enig med sin frue. Og han viste Kjeldsen dette. Men ellers syntes han ulykkelig over hele optrinet. Han forsøkte også å berolige Liselotte, men