tumle med de to navn, Viviana, Fritzi, Viviana, Fritzi . . . . Og han fulgte denne scene med opmerksomhet: William Whistler bøiet sig ned over Viviana for å kysse henne bak øret, det var allikevel en vovet frihet, selv i dette selskap, men grandkonsulen applauderte med sine fete hender, men ganske svakt, likesom de kongelige i teatret . . . .
Da reiste Viviana sig plutselig, la sig om halsen på William Whistler og kysset ham midt på munnen så heftig, at monoklen dånende gled ut av hans øie. Selskapet ved bordet stemte op gledeshyl og grandkonsulen tilkalte med brede lader hovmestre i hopetall, han forsøkte høirøstet å få ørenslyd og man kunde se på hans skinnende ansikt, hvad han forlangte, champagne: Moeésjangdo, Moeésjangdo! William Whistler gled stille ned på stolen ved siden av Viviana. Mange andre ved bordene i nærheten hadde også lagt merke til optrinet, men det var likesom ingenting, bare en liten munterhet mere, man smilte: Viviana . . . . To satte herrer stod i nærheten av Kjeldsen og den ene sa til den annen: Det er storhertuginnen av Speilen, nå er hun istand til hvadsomhelst. Fint stykke fruentimmer forresten. Den annen satte herre rullet sin cigar så kjælent mellem lebene at han spilte aske på sin hvite vest, han svarte: Fin-fint støkke . . . .
Kjeldsen gikk tilbake til sitt bord. Dér satt dr. Ebner alene, tankefull, med bøiet hode, han dreiet langsomt champagneglasset med hånden. Kjeldsen stusset. Det sikre, overlegne, det alltid sarkastisk smilende var strøket vekk fra lægens fysiognomi. Det var en dypt sorgfull mann som satt der nu,
