festlig lys larm slo dem i møte, glade menneskestemmer og munter musikk. Der var stor trengsel av dansepar, som skulde frem og tilbake mellem sine border og dansegulvet . . . Et par stanset dr. Ebner i farten, damen gjorde et tegn inn mot den røde sal, men støien av stemmer og musikk og klirrende servering var så smellende sterk, at Ebner ikke kunde opfatte hvad hun sa. Men han forstod henne og nikket smilende som om han alt visste det. Derinne satt altså hans kone med Viviana. De hadde ikke villet gå inn i den ensomme leilighet. Kanskje var de også blitt opfanget av venner underveis.
Dr. Ebner kastet fra den åpne dør et blikk over salen. Jo, derhenne satt de begge to. Selskapet var meget stort, flere border var slått sammen og det så ut som om grandkonsul Bjerkebekk var blitt utvalgt til vert. Bjerkebekk var Ebners gode venn og svermet for Liselotte på grunn av hennes originale vesen. Selvfølgelig var hans rette titel generalkonsul, men da han aldri var å se andre steder enn på Grand, blev titelen ganske naturlig forandret derefter, — hvilket iøvrig passet med hans egen uttale, når det var blitt sent og han med sin blide stemme begynte å sløife overflødige bokstaver.
Da de hadde plasert sig ved sitt lille bord, som stod diskret i ly av en palmedekorasjon og tjeneren kom for å motta ordrer, viste det sig, at Kjeldsen slett ikke var så hungrig allikevel. Han nøiet sig med en meget enkel rett. Men bestilte iallfall champagne.
Det lot til, at han for denne sene time hadde lagt tilside alle sine bekymringer og sitt besvær med den
