Og idet han vendte sig mot den forbausede læge,
forklarte han:
— De har nemlig gitt mig en utmerket idé. De nevnte Speilsalen og det minner mig om at jeg ennu ikke har spist middag. Vi kan ennu få en bit mat der.
— Det kan vi også få andre steder, svarte doktoren.
— Men på andre steder risikerer vi å være uforstyrret. Og jeg vil nødig være uforstyrret akkurat i aften. Jeg ønsker å se mange mennesker omkring mig.
Dr. Ebner satt taus i bilen.
— Eller rettere sagt visse bestemte mennesker, forklarte Kjeldsen.
— Jeg forstår, svarte dr. Ebner bare.
Da de nærmet sig centrum var det likesom de fra en øde time nærmet sig den ennu levende daghelling. Teatrene var nettop sluttet og fra strøket predtes larmende biler utover byen. Karl Johan frembød det sedvanlige billede av et skinnende basseng av lys, som innfanget menneskestrømmene fra teatre, kinoer og kaféer og utstrålte dem igjen. Kanskje den merkeligste koncentrasjon som nogen by kan opvise innenfor et område av nogen stenkast.
Speilsalen hadde en av sine store aftener, for det hadde vært première. De to herrer gikk inn fra Rosenkrantzgaten og måtte tilkalle hovmesteren for å få arrangert med et bord. Mens de stod ute i vestibylen og ventet på at det skulde bli gjort istand, gikk der et bud inn ad døren til det store kabinett — og Kjeldsen fikk anledning til å kaste et blikk derinn.
