KAPITEL XXVIII
SPILLEREN
Dr. Ebner hadde imens passet på at damene kom vel på plass i bilen, og gitt chaufføren adressen, Vivianas adresse. Bilen kjørte og Viviana ropte noget ut gjennem det halvåpne vindu, som skulde være en avskjedshilsen til Kjeldsen. Hun ropte også noget annet, som gjorde dr. Ebner mer betenkelig.
Han gav uttrykk for denne uro, da herrene hadde tatt plass i politiets bil.
— Viviana er farlig eksaltert i kveld, sa han, nu ropte hun om champagne.
— Men det er jo utmerket, svarte Kjeldsen, så har hun jo fått sitt humør igjen.
— Hun er istand til å ruse inn i Speilsalen. Hun har stadig mange venner der.
— Ak, hvorfor skulde hun ikke more sig litt, stakkars menneske. Kanskje får hun anledning nok til å gråte senere. Dessuten er jo Deres frue med. Jeg hadde inntrykk av at Deres frue skulde være barnepike iaften, dr. Ebner.
Dr. Ebner satt taus en stund. Så sa han:
— De kjenner ikke min frue. Overfladisk kan hun kanskje virke støtende av vesen. Og så har hun sproget imot sig. Men hun er en overordentlig grei
karakter. Og så har hun en vilje som få.