Side:Riverton,Stein-Storhertuginnen av Speilsalen-1931.djvu/19

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
19

Pass på terskelen, fortsatte han, da de åpnet døren til salongen, tre ikke på den.

Det var et underlig syn, som møtte dem derinne. Gjennem den åpne dør trengte det hvite vinterlys inn og blandet sig med det matte gule lys derinne, en ufyselig blanding av dødt og levende lys. Luften var koldere herinne enn i friluft, — som alltid i værelser som har stått lenge uopvarmet. Rummet var temmelig stort med to brede vinduer dekket av de brune portièrer. Rummet var ikke sælig elegant, men røbet dog en viss komfort. Der var adskillige bøker i reoler langs veggene, de fleste innbundet, inskripsjoner i gull glimret langs alle reolenes rader. Det mest karakteristiske ved møblementet var de store amerikanske lenestoler. Et mahogny skrivebord var plasert mellem de to vinduer. På skrivebordet rådet en slik pinlig orden, som bestandig røber at det blir lite benyttet. Der var et skrivestell av dansk porselen, fullstendig uten blekkflekker og en trekkpapirmappe med sjøgrønt papir, også fullstendig uten spor av skrifttegn. Enn videre en automatisk telefon med en telefonbok ved siden av. Kjeldsen gikk hen til divanen.

Divanen var dekket av et gulhvitt isbjørnskinn. Den døde lå med sitt eget hode tett inntil isbjørnens. Kjeldsen blev stående en stund foroverbøiet og betrakte ham uten å berøre ham. Den døde var en mann på femogtredve år eller deromkring. Mørkhåret, uten skjegg. Det er kanskje nogen overdrivelse i den gjengse opfatning, at av den dødes trekk kan man lese hans sinnstilstand i hans siste levende øieblikke. Men det