Senere, da hele denne besynderlige hendelse var
spilt til ende og Kjeldsen hadde fått tid til å
gjenkalle scenen i erindringen, kunde han fastslå
situasjonen ved sin tilsynekomst i værelset sånn:
Viviana var blitt sittende, merkelig nok. Hun satt og stirret på den fremmede utenfor vinduet med fullstendig åpne og uvidende øine, likesom om hun skulde våre våknet av en drøm og ikke vite hvor hun befant sig.
Liselotte hadde fart tilbake mot veggen og i farten veltet en stol. Det var hun som hadde skreket. Nu stod hun og trykket sig mot veggen med utstrakte hender, likesom hun søkte å komme ennu lenger bort fra det uhyggelige syn.
Udvej klorte sig krampaktig fast til nærmeste stolrygg med sine hender. Et glass lå knust ved hans føtter. Men hans øine, som nu var så utstående av forundring, at de syntes helt melkehvite, opfattet tydeligvis ikke hvad det hele dreide sig om, om folk var blitt gale eller om han hadde fått et beklagelig anfall. I forvirringen fulgte han sitt medfødte ridderlige instinkt og søkte å berolige Liselotte med nogen uforståelige talemåter. Således blev det ham alene som, sin uhyre drukkenskap til tross, kom til å bevare en slags åndsnærværelse.
Hammel var også røket op fra sin plass, og styrtet hen til spisestudøren. Det var han som ropte: Kjeldsen, Kjeldsen! Han ropte det ennu, da Kjeldsen stod inne i værelset.
Dr. Ebner syntes i det ydre minst berørt av hendelsen. Han strøk sig flere ganger med hånden over
