Side:Riverton,Stein-Storhertuginnen av Speilsalen-1931.djvu/177

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

ikke tenke sig at piken kunde forbinde noget som helst med det. Ikke engang erindre det.

Axelson redegjorde for hvad han hadde foretatt sig lørdag, således som han allerede tidligere hadde forklart for opdagelsesbetjenten. Det var ikke noget særlig: En chauffør i arbeide hist og her, litt repasjoner på biler, nogen turer omkring i byen, en tur til Holmenkollen og tilbake igjen og så i seng ved midnatt.

Kjeldsen satt og tenkte efter hele hans rute. Ikke på noget punkt kunde han oplete nogen tilknytning til den tragiske begivenhet. Her møttes han igjen som på så mange hold i denne sak av taushet, av død stillhet. Men dog var der noget som sa ham, at inne i denne døde stillhet levet der allikevel en stemme som kunde fortelle ham noget.

Han blev gående og drive omkring i kjøkkenet litt, åndsfraværende stirrende på de lange rader av kobber- og messingkar, som var ophengt på veggene.

Han la merke til, at Axel Axelson gikk hen til kjøkkenvinduet som vendte ut mot haven, skjøv gardinet til side og stirret ut.

— Er det noget? spurte Kjeldsen.

— Jeg synes jeg hørte trin i sneen, svarte Axelson.

Han gikk tilbake fra vinduet:

— Nei, det var ingenting.

— Hvad skulde vel folk gjøre inne i den tilsnedde haven på denne tid av døgnet, tilla han.

— For en stund siden satt De og lyttet efter noget, sa Kjeldsen, der hersker en underlig nervøs stemning her ikveld. Overalt i huset.