Side:Riverton,Stein-Storhertuginnen av Speilsalen-1931.djvu/146

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Kjeldsen så på de fryktelige kvinner og fant det ikke helt utrolig.

— Og så har mannen fra telefon vært her, tilla fru Halvorsen. Han installerte det nye apparatet. Jeg synes nu det gamle var godt nok. (Dette med telefonen som politiet beslagla var også noget ekstraordinært, som ikke var riktig fint.)

— Ikke noget å gjøre med det, trøstet Kjeldsen, vi har bruk for det gamle apparatet ved politiet.

Fru Halvorsen blev ennu mere avvisende ved nu atter igjen å høre politiet nevne. Så kom hun taus inn med kaffe. Kjeldsen blev alene i stuen, det var varme i kakkelovnen og han lot til å befinne sig riktig vel — det var fremdeles i herreværelset, hvor mordet var foregått.

Han hadde ikke vært her siden hin bevegede formiddag. Han blev stående en stund og betrakte værelsets møbler, — bøkene og draperiene. De stumme vidner til forbrytelsen. Det forekom Kjeldsen, at han likesom kunde skimte forbrytelsens omriss tydeligere nu, når han ikke var optatt av alle detaljene i undersøkelsen.

Dér på divanen hadde ofret sittet, og dér i lenestolen likeoverfor ham morderen. Når Kjeldsen nu erindret sig den dreptes rolige uttrykk og hele den uforstyrrede orden som hersket i værelset, da blev det ham igjen gåtefullt, hvorledes morderen i lenestolen kunde ha overrasket sitt offer.

Men så kom Kjeldsen til å huske på tiden for forbrytelsen — langt på natt måtte det ha vært. Sett nu, at bare den grønne leselampen på skrivebordet