Side:Riverton,Stein-Storhertuginnen av Speilsalen-1931.djvu/135

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


— Først må jeg vite, om det er ham.

Nu var der en besynderlig omstendighet som atter forbløffet Kjeldsen, ti nettop i denne dokumentmappe opbevartes fotografiene av den drepte. Han åpnet mappen nølende. Valgte et par billeder ut.

Det var fotografier av den drepte mann på divanen i Hammels villa, tatt like nærved og uretusjert. Man kunde tydelig se hvert lite trekk i den dødes ansikt. Også blodet, som lå størknet nedenfor såret. Fotografienes fremkomst vilde sikkert på andre mennesker ha virket uhyggelig som et gufs fra forbrytelsens livsfiendtlighet.

Whistler førte fotografiene nær inn til øinene. Kjeldsen kom til å tenke på, at han muligens gjorde det for å skjule sitt ansiktsuttrykk.

Da privatopdageren hadde betraktet fotografiene et minutt la han dem omhyggelig tilbake på skrivebordet og sa:

— Det er ikke ham.

Kjeldsen nikket eftertenksomt og gjentok: Ikke ham . . . hm . . . . Men samtidig så han over mot sin kollega med et blikk som var tydelig talende: Han lyver. Det er ham.

Til William Whistler sa han:

— Men den mannen De ventet, han er altså forsvunnet.

— Det er ganske sikkert, svarte Whistler, at han er gått på Nordekspressen i Berlin.

— Men hvordan skal vi så få bragt på det rene, om han er gått av et eller annet sted.

— Det er meget enkelt, svarte William Whistler.