eller annen måte klarere og enklere i sin skuen, dypere i sin tro på livet og i livet selv saligere og større.
Og siden må De lese den vidunderlige bok om skjebne og lengsel som heter «Marie Grubbe», og De må lese Jacobsens dagboksblade og fragmenter og endelig hans vers, som (selv om de også er måtelig oversatt) lever i uendelige klange.
. . . .
De har naturligvis helt og holdent rett i hvad De sier til innledningen av «Der burde ha været roser» ― dette uforlignelig fine og formfullendte kunstverk. Og la mig her med det samme be Dem: Les minst mulig av estetisk-kritiske ting ― de er (som regel) enten forkalkede partianskuelser som er blitt meningsløse i sin forkalkethet, eller de er behendige ordspill som den ene dag bringer én mening frem og en annen dag en annen. Kunstverker er uendelig ensomme, og med ingen ting kommer man dem mindre inn på livet enn med kritikk. Bare kjærlighet kan gripe dem og holde dem fast og yde dem rettferdighet. Gi alltid Dem selv og Deres følelse rett like overfor enhver utlegning, omtale eller innledning; for selv om De også skulde ha urett i det enkelte tilfelle, så vil Deres indre livs naturlige vekst på den måte med tiden allikevel føre Dem til en dypere og sannere innsikt. Gi Deres egne domme tid til den stille, uforstyrrede utvikling som, likesom ethvert fremskritt, må komme dypt innefra og ikke kan forseres eller fremtvinges av noe. Alt består i å bære til ende og så føde. Å la ethvert inntrykk, ethvert kim til en ny følelse fullbyrde sig i det skjulte, det usigelige og ubevisste, i alt det som er utilgjengelig for ens egen forstand, og med dyp ydmykhet tålmodig avvente nedkomsten av en ny klarhet ― det alene er å leve kunstnerisk, i erkjennende virksomhet så vel som i skapende frembringelse. Her gjelder ingen målen med tid, her gjelder ikke år. Å være kunstner vil si ikke å regne, ikke å telle: vokse som et tre, der ikke presser sine egne safter frem, men står rolig i vinterens stormer uten å være redd for at der ikke kommer en sommer. Den kommer! Men den kommer kun til de tålmodige, de som alltid lever som om evigheten selv lå foran dem, sorgløs, stille og
