ikke gjøre forsøk på å få dem inn i tidsskriftene, De skal se et stykke av Dem selv og Deres liv deri og betrakte dem som Deres kjæreste eiendom. Et kunstverk er godt når det er utsprunget av nødvendighet. I dette dets ophav ligger også dets hele dom; der gis ingen annen. Derfor har jeg intet annet råd å gi Dem enn dette: gå inn i Dem selv og prøv de dybder hvorav Deres liv utspringer; ved dets kilder vil De også finne svarene på hvorvidt De må skape. Ta imot svarene som måtte komme slik som de lyder uten formeget å ville utlegge dem. Kanskje vil det vise sig at De er kaldet til å være kunstner. I så fall ta Deres lodd på Dem og bær den, dens byrde og dens storhet, uten å spørre efter noen lønn utefra. Den skapende må være sin egen verden og finne alt i sig selv og i den natur han har sluttet sig til.
Kanhende må De da også efter denne nedstigning i Dem selv og Deres ensomhet gi avkall på det å være dikter (det er som sagt nok å kjenne efter om man kan leve uten å skrive for overhodet ikke å burde gjøre det). Men heller ikke da vil den selvprøvelse som jeg her opmuntrer Dem til ha vært forgjeves. Deres liv vil under enhver omstendighet komme inn på egne veier, og at dette må være gode, rike og vide veier, det ønsker jeg Dem av mitt ganske hjerte!
Hvad skal jeg mere kunne si Dem? Det synes mig at alt her er sagt og betonet efter sin betydning. Og til syvende og sist vilde jeg jo også kun råde Dem til stille og alvorlig å ta Deres egen utvikling på Dem. De kan overhodet ikke gjøre Dem selv noen større skade enn ved å se hen til det ytre og utefra vente svar på spørsmål som Deres egne innerste følelser i Deres aller stilleste stunder kanskje kan gi svar på.
. . . .
Med all mulig hengivenhet og deltagelse
Rainer Maria Rilke.
Viareggio ved Pisa (Italien), den 15. april 1903.
De må tilgi mig, min kjære ærede herre, at jeg først nu takknemlig lar høre fra mig i anledning av Deres brev av 24. februar. Jeg har hele tiden vært lidende, ikke just syk, men plaget av en influenzalignende matthet som har gjort
