Dette er alt, kjære herr Kappus, som jeg idag er i stand til å si Dem. Men jeg sender Dam samtidig med dette i særtrykk en liten diktning som nettop har stått i Prager «Deutschen Arbeit». Deri taler jeg videre til Dem om livet og døden og om at de begge er store og herlige.
Deres Rainer Maria Rilke.
Paris, annen Juledag 1908.
De skal vite, min kjære herr Kappus, hvilken glede Deres skjønne brev bragte mig. Hvad De forteller om Dem selv og hvorledes De nu er blitt, klart og i substansielle ord, det synes mig gode nyheter; ja jo mere jeg tenker på det, desto tydeligere føler jeg at de virkelig var gode. Dette vilde jeg egentlig ha sagt Dem til julaften, men på grunn av alt det mangfoldige arbeide jeg uavbrutt har vært optatt med i vinter er den gamle fest kommen så uforvarende på mig, at jeg knapt nok fikk tid til å besørge de aller nødvendigste ting, enn si til å skrive.
Men tenkt på Dem har jeg flere ganger i disse helligdager og forestillet mig hvor stille De må ha det i Deres ensomme fort mellem de nakne ville fjell, som søndenvinden kaster sig over som om den vilde sluke dem i store biter. Det må være en umåtelig stillhet som slike lyd og slike bevegelser kan finne plass i, og når man så tenker på at til alt dette kommer havets nærhet som toner inn i det alt sammen, kanskje som den aller innerste tone i hele denne mektige forhistoriske harmoni, da kan man kun ønske Dem at De tillitsfullt og tålmodig må la denne storslagne ensomhet få arbeide i ro med Dem. Den vil sikkert ikke mere være til å slette ut av Deres liv; i alt hvad der forestår Dem vil den fortsette sig som en skjult innflytelse og virke stille avgjørende, likesom våre forfedres blod uavlatelig virker inn i vårt og blander sig med det til den enestående, aldri gjentatte sammensetning som vi i hvert av våre livsviktige øieblikk er.
Jeg gleder mig meget over at De har fått denne faste eksistens å holde Dem til, denne titel, denne uniform, denne tjeneste, alt dette gripbare og begrensede, som i slike omgivelser, med et fåtallig og likeså isolert mannskap omkring Dem, må anta karakteren av alvor og nødvendighet
