anta vår tilværelse så utstrakt som det på noen måte lar sig gjøre; alt, også det uhørte, må inngå i den som en mulighet. Det er egentlig det eneste slags mot som kreves av oss: motet til det selsomste, underligste og uforklarligste som kan møte oss. At menneskene i så henseende alltid var feige har tilføiet livet uendelig skade; alle de oplevelser man kaller «syner», hele den såkalte «åndeverden», døden, alle disse ting som er oss så dypt beslektede, er i den grad trengt ut av vår bevissthet på grunn av vårt daglige motverge mot dem at de evner som vi skulde kunde fatte dem med er blitt forkrøplet. For nu slett ikke å tale om Gud! Men angsten for det uforklarlige har ikke bare gjort den enkeltes tilværelse fattigere, også forholdene menneske og menneske imellem er derigjennem blitt innsnevrede, likesom rike muligheter der blir kastet op av en flodseng på et goldt sted av bredden hvor ingenting kan gro. Det er nemlig ikke bare vanen og tregheten som gjør at menneskelige forhold ofte gjentar sig så uendelig enstonig og ufornyet fra tilfelle til tilfelle, det er sky eller skrekk for en eller annen oplevelse som man ikke kan overskue eller som man ikke tror sig voksen. Men kun den som er forberedt på alt og som ikke utelukker noe, ikke engang det gåtefulleste, kun han vil kunne opleve forholdet til en annen som noe virkelig levende og derigjennem også uttømme sine egne tilværelsesmuligheter. For enten vi ser de enkelte menneskers tilværelse som et større eller mindre rum, så viser det sig at de fleste bare lærer kjenne en liten del av det, en krok, en avmålt strekning hvor de ustanselig vandrer op og ned. På denne måten føler de en viss sikkerhet. Og dog er hin farefulle usikkerhet som tvinger de fangne i Edgar Poes historier til å efterføle hele formen av deres skrekkelige fengsel og gjøre sig fortrolig med redselen ved deres fangenskap så langt menneskeligere. Og vi er ikke engang fangne! Ingen feller eller fallgruber er opstillet omkring oss, der er intet som skulde gjøre oss engstelige. Vi er satt inn i livet som i det element der svarer best til vårt vesen, og vi har ovenikjøpet erhvervet oss en tilpasningsevne som gjør at forholder vi oss bare rolig, så er vi ved en lykkelig mimikry neppe til å skjelne fra våre omgivelser. Vi har ikke minste grunn
Side:Rilke Brever.pdf/25
Utseende