vandel mangt og meget som likesom vil komme disse våre usikre begynnerforsøk til hjelp.
Kvinnene vil i sin nye personlighetsutfoldelse kun forbigående komme til å efterligne mannen i hans noter og unoter og blindt følge ham i hans gamle opgaver og stillinger. Efter overgangstidens usikkerhet vil det vise sig at de kun er gått igjennem alle disse (ofte latterlige) forklædninger for å frigjøre sig for det annet kjønns deformerende innflytelse. Kvinnene, i hvem livet rører sig umiddelbarere, mere fruktbart og tillitsfullt enn i mannen, må jo i grunnen være blitt modnere mennesker, menneskeligere, enn den lette, overfladiske mann, som aldri av noen tung legemets frukt er blitt trukket ned under livets overflate og som så hastig og hovmodig undervurderer hvad han tror sig å elske. Denne kvinnens i smerte og fornedrelse fullbårne menneskelighet vil så, når hun gjennem sin stands ytre forvandlinger har avstreifet det rent «kvinneliges» konvensjoner, komme for dagen; og mennene, som ennu ikke aner at dette er under forberedelse, vil da stå slagne og forbausede. En dag ― derfor taler allerede mange tilforlatelige tegn, især i de nordiske land ― vil hun være der, den unge pike og den modne kvinne som ikke bare kan bety noe i forhold til eller i motsetning til mannen, men som vil være noe i og for sig selv, noe som ikke bringer tanken hen på noen utfylning eller noen grense, men kun på liv og tilværelse, med andre ord: det kvinnelige menneske.
Dette fremskritt vil (til å begynne naturligvis meget mot den distanserte manns vilje) forvandle kjærlighetsoplevelsen, som nu er så full av forvillelser, forvandle den fra grunnen og gjøre den til et forhold mellem menneske og menneske og ikke mellem mann og kvinne. Og denne menneskeligere kjærlighet (som vil være uendelig hensynsfull og stillfarende og god og klar både når den binder og når den løser), den vil ligne den kjærlighet som vi kjempende og med møie forbereder, den som består i at to ensomheter beskytter hverandre, begrenser og hilser hverandre.
Og nu ennu dette: tro endelig ikke at hin store kjærlighet som var lagt på dem i deres guttedager, at den er
