jeg ennu har sett fra Deres hånd. Og nu sender jeg Dem denne avskrift fordi jeg vet hvor viktig det er og hvilke nye erfaringer det kan gi å se sitt eget arbeide igjen i en ny avskrift. Les nu disse vers som om de var av en fremmed, og De vil føle i hvilken grad de er Deres egne. Det var mig en stor glede å lese både denne sonett og Deres brev, jeg takker Dem for begge.
De må ikke la Dem forvirre i Deres ensomhet derav at der er noget i Dem som ønsker sig ut av den. Nettop dette ønske vil, når De rolig og overlagt bruker det som et verktøi, hjelpe Dem til å utbrede Deres ensomhet over større områder. Menneskene har (ved hjelp av konvensjoner) løst alt til den letteste side, og det lette igjen på aller letteste måte. Men det er klart at vi må holde oss til det svære; alt levende holder sig til det, alt i naturen vokser og verger sig efter sin art og vil være sig selv for enhver pris og like overfor enhver motstand. Vi vet lite, men at vi må holde oss til det vanskelige, det er en visshet som ikke svikter oss; det er godt å være ensom just fordi ensomhet er så svært; at noe er svært, det må være en grunn mere til at vi gjør det.
Å elske er også godt, ti også kjærlighet er svært. Kjærlighet mellem menneske og menneske, det er kanskje det aller sværeste som er pålagt oss, den ytterste, den siste prøve, det arbeide som alle andre arbeider bare er en forberedelse til. Derfor kan unge mennesker, som er begynnere i alt, ennu ikke kjærligheten, de må lære den. Med hele sitt vesen, med alle sine krefter samlet om sitt ensomme, bange, opad higende hjerte må de lære å elske. Men læretid er alltid en lang og avsondret tid, og derfor er det å elske for lang tid fremover og dypt inn i livet ensomhet, forhøiet og fordypet ensomhet for den som elsker. Kjærlighet er ikke i første rekke å gå op i en hengivelse til og en forening med en annen (for hvad var vel en forening av noe uklart og uferdig og ennu uordnet), det er en ophøiet anledning for den enkelte til å modnes, til å bli noe i sig selv, bli verden, bli en verden for sig selv for en annens skyld; det er et stort og ubeskjedent krav til ham, noe som utvelger ham, og kaller ham til store ting. Kun i den forstand, nemlig som kallet til å arbeide
