frykter den ensomhet som De har fått tillit til og er blitt fortrolig med. Undgå å bære nytt stoff til det drama som bestandig utspiller sig mellem foreldre og barn; det røver meget av barnets kraft og tærer på de gamles kjærlighet som virker og varmer selv om den ikke forstås. Forlang ikke noe råd av dem og regn ikke med noen forståelse, men tro på en kjærlighet som blir samlet op til Dem som en arv, og vær viss på at der i denne kjærlighet er en kraft og en velsignelse som De ikke tør forlate hvis De vil kunne gå langt!
Det er godt at De nu begynner med et arbeide som kan gjøre Dem selvstendig og i enhver henseende stille Dem på egne ben. Avvent tålmodig om Deres innerste liv vil føle sig innskrenket ved denne form for liv. Jeg anser den for meget vanskelig og fordringsfull, fordi den er bebyrdet med så store konvensjoner og nesten ikke gir rum for en personlig opfattelse av opgavene. Men Deres ensomhet vil også midt i de fremmede forhold være Dem et hjem og et tilhold, og ut fra den vil De finne Deres veie. Alle mine gode ønsker følger Dem, og min tillit er med Dem.
Deres Rainer Maria Rilke.
Rom, den 29. oktober 1903.
Kjære ærede herre.
Deres brev av 29. august fikk jeg i Florenz, og først nu, to måneder efter, lar jeg høre fra mig! Tilgi mig denne forsømmelighet, men jeg skriver ikke gjerne brever underveis, fordi jeg til brevskrivning trenger mere enn det allernødvendigste av tid og verktøi; jeg trenger stillhet og ensomhet og en ikke altfor fremmedartet stund.
Til Rom kom vi omtrent for seks uker siden, på en tid da byen endnu er det tomme, hete og feberfylte Rom; og denne omstendighet bidrog sammen med installeringsbesværlighetene til at uroen omkring oss ikke vilde ta ende og at det fremmede lå over oss med hjemløshetens hele vekt. Dertil kommer så at Rom, når man ikke kjenner den, i de første dager virker trykkende traurig: ved den livløse og dystre museumsstemning som utgår fra den, ved mengden av utgravet og møisommelig oprettholdt
