BREVER TIL EN UNG DIKTER
av
RAINER MARIA RILKE
Paris 17. februar 1903.
Meget ærede herre!
Deres brev er først for noen dager siden kommet mig i hende. Jeg vil få lov å takke Dem for den store og elskverdige tillid det vidner om. Stort mere kan jeg i grunnen ikke. Jeg kan ikke gå inn på arten av Deres vers, dertil ligger enhver kritisk innstilling mig for fjernt. Der er ingenting man mindre griper et kunstverk med enn med kritiske ord; de resulterer som regel bare i mere eller mindre vellykkede misforståelser. Tingene er aldri så lette å fatte eller utsi som man gjerne vil ha oss til å tro; det meste er uutsigelig, og fullbyrdes i en sfære hvortil ikke ord har adgang; og uutsigeligere enn alt annet er kunstverkene, hemmelighetsfulle eksistenser hvis liv varer mens vårt forgår.
Når jeg forutskikker denne bemerkning vil jeg ytterligere bare tilføie at Deres vers ikke røper noen særlig egenart, men vel nok stille og skjulte ansatser til personlighet; tydeligst føler jeg det i det siste dikt: «Meine Seele». Der er der noe eget som vil komme til orde. Og i det skjønne dikt «An Leopardi» vokser kanhende et slektskap med denne store ensomme frem. Allikevel er disse dikt — heller ikke det siste eller det til Leopardi — noe for sig, noe selvstendig. Det vennlige brev som ledsager dem forklarer mig til dels de mangler jeg føler ved lesningen av disse vers, uten at jeg egentlig kan forklare dem nærmere.
De spør om Deres vers er gode. De spør mig. Før har De spurgt andre. De sender dem til tidsskrifter. De sammenligner dem med andre dikt, og De blir usikker når redaksjonene avviser Deres forsøk. Siden De nu har gitt mig lov til å råde Dem, så ber jeg Dem: opgi alt dette! De ser efter det ytre, og det må De nu fremfor alt ikke gjøre.
