Side:Renæssansemennesker.djvu/354

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

Dagen derpaa er alle saa fromt paa kirkesti for at takke Gudherren, med Lucrezia imellem sig, som altsaa nu er maitresse; og egteskapsbruddet mottar Herrens velsignelse gjennem munken. Det er komediens slut.

Der er over denne bearbeidelse av Lucrezia en løssluppenhet uten grænse. Av Boccaccio’s og Sacchetti’s aller vildeste. Den gir tiden. Gir livet. Under en eneste skraldende mandfolkelatter. Man har kaldt dette en komedie. Og det er det jo ogsaa i formen. Det er komedien i det samfund, hvor Fyrsten er tragedien.

Men hvad ligger der ikke gjemt av livets bitre tragedie i og under Lucrezia’s moralsk raserte, fra først av yndige barne-skikkelse. Gud trøste, — det eneste skikkelige sind gik til bunds! Det er indtrykket, i samme nu det slutter. Latteren er kvalt i et pludselig hikst, bundløst dypt, saa oprevet at vel ingen komedie i verden har at opvise maken til om slag; det virker fysisk, som ved et jernhaardt knytnævestøt i mellemgulvet. Midt i latteren dukker den mangetvundne sjæl atter frem. En stivnet latter. Et hikst. Nei, det er allikevel noget andet end en komedie om „fri kjærlighet“, og ufri. Noget andet end kellneren Pietro Aretino’s obskøne idéløshet. Man sitter tilbake og stirrer ind i Machiavelli’s egen nakne sjæl. Og ind i en verden, som er en brandtomt. Man undres ikke paa, om hans øie stundom søkte til astrologernes stjerner.

Som Machiavelli mumler det selv i et litet digt ensteds: