Side:Renæssansemennesker.djvu/310

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

glemselsdrik. Der er os intet evnet som viser at Marietta instinktivt har følt uro ved hans byturer. Hun forstod ialfald ikke tidens vrøvl: endnu mindre forstod hun da at smerten over tidens vrøvl lot sig dulme ved at man kastet sig ind i vrøvlet. Og hans erotiske kræsenhet stiger aabenbart ikke ut gjennem aarene. Det er dermed ganske som med hans ideer likeoverfor denne forvirrede tid, f. eks. med hans livs store tanke: han, som haanet leiehær-væsenet og brukte sine embedsaar til dets bekjæmpelse, foreslaar jo tilslut en fuldblods kondottier, Giovanni delle Bande nere, som folkets befrier! Eller det gaar nedover som med hans begrep „fyrsten“, idet han taler Giuliano Medici’s pris og tilslut endog vivøren Lorenzo’s i den endelige dedikation av sit livs storverk. — Han har flagret fra kvinde til kvinde, idet „vi nød denne rest av livet („godendoci questo resto della vita“) som tykkes mig en drøm“, som han sier i et av sine første breve til Vettori (av 18. mars 1512). — Og om eros som saadan skriver han til Vettori engang, med anvendelse paa en bestemt foreliggende oplevelse (10. juni 1514): „... De blir bare pint av kjærlighetens gud, som enten vil stusse hans vinger eller binde ham, naar han flyver dem i fanget. Fordi han er et barn og ubestandig, hakker han øinene ut paa dem, leveren og hjertet. Men de, som glæder sig med sig selv, naar han kommer, og karesserer ham, — og naar han gaar sin vei, lar ham gaa, — og naar han vender tilbake, lar ham gjerne komme, de blir altid æret og karesseret av ham, og de blir seirherrer midt under hans herredømme...