Side:Renæssansemennesker.djvu/297

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

ut som Geta, naar han vendte tilbake fra havnen med Amfitrion’s bøker (ɔ: vel allusion til en scene i en eller anden komedie), tar mindst to troster; naar det kommer høit, syv. Slik hadde jeg det hele september; siden har jeg forsømt dette dagdriverliv, til min store beklagelse, hvor nedværdigende og underlig det end er. Om mit liv siden skal jeg fortælle Jer: Jeg staar op med solen, og gaar mig en tur ut til en av mine skogteiger, hvor jeg lar hugge ved, og her blir jeg et par timer for at inspicere arbeidene fra dagen forut og spendere litt tid paa disse vedhuggerne, som altid har et eller andet galt fore, enten sig indbyrdes eller med naboerne. Og hvad denne skogteigen angaar, saa kunde jeg ha tusen morsomme ting at fortælle, som er hændt mig, baade med Frosinone fra Panzano og med andre, som vilde ha av denne veden. Specielt Frosinone. Han sendte bud og hentet flere favner uten at si fra til mig, og ved betalingen vilde han holde tilbake ti lire, som han sa, han skulde hat av mig for fire aar siden, da han vandt paa mig i kortspil hos Antonio Guicciardini. Jeg gjorde et helvedes leven, vilde melde kjørekaren, som var kommen, for tyv, hvorpaa G. Machiavelli traadte imellem og fik forlikt os. Battista Guicciardini, Filippo Ginori, Tommaso del Bene og nogen andre fra byen, de tok sig hver en favn ved, mens denne nordenvinden stod paa. Jeg lovet alle, og sendte til Tommaso en, som naadde frem til Firenze bare med halvparten; for til at lø den paa lasset var der han, piken og sønnerne, saa det saa ut som Gabburro (ɔ: vel en kjendt original i hans samtid),