Side:Renæssansemennesker.djvu/168

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

kirkekoncil for at øve pres paa paven, forstyrrer Soderini atter Machiavelli og skikker ham i hast avsted paa ørkesløs sendefærd, først til Frankrike i den tro at han kan forlike pave og konge; senhøstes faar Machiavelli efterpaa Pisa-koncilet at forkludre. Men dette blev ogsaa hans sidste diplomatiske erend. Fra nu av ofrer han sig bare for militsen; det begynder ogsaa at gaa op for andre at blot med mundlær kan ingen stat i længden reddes.

Koncilet var nemlig bare indledningen til den store kamp. Franskmændene rykker sydover under sin unge, begavede feltherre Gaston de Foix; jager igjen de pavelige ut av Ferrara, Bologna. Firenze gjør hvad det kan, for at holde sig utenfor; det sender bud og forsikrer sin bundsforvant, de franske, at det i øieblikket ikke kan undvære flere tropper. Og de sendte en gesandt til Spanien. Medici dukker ogsaa op i horisonten, kardinal Giovanni (senere Leo X) følger med i de alliertes hær. De pavelige staar i Romagna med en stor hær under spanieren Cardona, og tilslut faar de franske tvunget ham til slag ved Ravenna vaaren 1512 — det første store moderne slag i historien. Frankrike seiret. Men dets strateg Gaston de Foix faldt. Paven er ganske bestyrtet. — Men som ved et mirakel ændrer sakerne sig for ham: først forlanger Maximilian sine tropper tilbake; saa kommer schweiziske leiesoldater for at hjælpe paven; saa falder England ind i Frankrike over Spanien. Resultatet er at de franske flygter nordover som skodden for vind, og byerne falder overalt fra, gaar over til paven.

Der staar saa Firenze mutters alene og forlatt tilbake, ansigt til ansigt med paven og med spanierne.