Side:Renæssansemennesker.djvu/110

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

greven, hvilke førte os til et av grevens kasteller ved navn Castelnuovo, hvilket kastel ligger mellem Sassuolo og Spilimberta: og der satte de os i et taarn-fængsel med denne spanier til vakt. I dette taarn-værelse kom man ind ovenfra gjennem en luke med en stige, som de trak op; hvilket værelse var belgmørkt og røkfuldt, hvor vi saa lys gjennem to smaa skyte-skaar; og fordi der ikke var kamin, gjorde vi op varme i et hjørne, og forat røken skulde gaa ut og op, hadde spanieren latt gjøre litt av et hul i taket over: og her sat vi lænket bare om natten, og blev løst om dagen; og spanieren var altid hos os i vakt. Og hver kveld, naar vi skulde sove, lænket spanieren os med nævnte lænke, som i den ene ende var muret fast i muren, og i den anden ende var hænge-laasen. Og spanieren gik ofte ut om dagen, og vi blev alene, og snakket da sammen, paa hvad maate vi skulde kunne flygte, og vi bad til gud at han skulde gi os lykke til det.

Jeg mindes, hvorledes ved gud den almægtiges naade og ved den hæderkronede jomfru Maria’s og ved sankt Leonardo’s og ved S. Biagio’s, vore skytshelgeners, naade vi blev fri paa den maate som I skal faa læse her nedenfor.

Jeg mindes, hvorledes vi en kveld var kommet til det at vi vilde dræpe ham — hvilket var 2. februar — paa følgende maate. Der var i fængslet et litet skrin, hvor hver gang vi hadde spist, spanieren, eller ogsaa jeg av og til, la ned igjen baade haandkluter og brødet og matlevningerne og en kniv, som hadde et skaft av jern; og saa laaste nævnte spanier med