Den moderne evgenikk har altså ikke overtatt de gamles begrep om «fremmede» og utelukker ikke ekteskap tvers over de nasjonale grenser, slik som mange slektslovsystemer i oldtiden gjorde (f. eks. som vi så hebreernes og spartanernes). Istedenfor det nasjonalistiske fremmedbegrep setter den et biologisk, og forlanger at slektsforbindelser må unngås mellom individer som rasemessig står hverandre fjernt. Land med en relativt sett ensartet befolkning, vil i sin immigrasjonslovgivning måtte ta hensyn til dette evgeniske krav.
En første utformning fikk disse biologiske prinsipper i det norske program for rasehygiene, som ble lagt fram for offentligheten på et møte i Medicinerforeningen 1908. Det ble etter innbydelse av den franske senatspresident Doumer lagt fram på det internasjonale møte i Paris 1913 og vedtatt i prinsippet. På et landsmøte i Oslo 1915, under ledelse av statsminister Gunnar Knudsen ble det vedtatt i følgende form: Forebyggelse av rase- og folkesygdommer som statsoppgave.
Men det ble dessverre lite gjort for å løse denne oppgave, og dette til tross for at det norske program fikk tilslutning fra framstående fagfolk over hele Europa, således professor i anatomi ved universitetet i Berlin dr. Hans Virchow; greve De Lapouge, Paris; professor ved universitetet i Paris, Apert; professor i Helsingfors, Harry Federley; professor E. W. Mc. Bride, South Kensington; professor ved universitetet i Freiburg, dr. med. Aschoff; dr. med Zinser, Køln; direktør for Institute of Science and Industry i Melbourne, Australia, sir G. H. Knibbs; professor ved Kaiser Wilhelm Institutet i Berlin, Eugen Fiscber.
