Etter romersk lov kunde mannen gifte seg når han var fjorten år,
kvinnen når hun var tolv. Tidligere giftermål må i den eldre tid ha
vært meget hyppige. Retten til å sette ut barn var innskrenket ved
lov. Alle sønner — unntagen vanskapninger — og minst den første
datter måtte leve opp.
Ekteskapet var i det gamle Rom et hellig forhold og ble inngått ved religiøs vielse. Når en hører den gamle definisjon av ekteskapet (consortium omni vitae, divini et humani juris communicatio) så må en uvilkårlig tenke på det kristne ekteskap. Mannen var husherre, men ikke tyrann. Kvinnen var hans ektefelle i ordets videste betydning, hun stod i rang og verdighet, om enn ikke i makt, ved hans side, jevngod med ham. «Ikke noe folk i den gamle verden, grekerne ikke unntatt, satte kvinnene på en så verdig plass i samfunnet som romerne. Det kvinnelige kjønn var etter romernes oppfatning ikke bare fullt jevnbyrdig med mannen og var derfor ikke i sosial henseende satt tilbake på noe vis, som hos alle førromerske folk, men kvinnen var gjenstand for høyere aktelse og stod et trin over mannen. Den strenghet hvormed en voktet over decorum både overfor kvinnene og hos dem, den ømfintlighet som en viste med hensyn til sistnevnte forhold, den høyere sedelige renhet, som en forlangte av kvinnene, den innflytelse en innrømmet dem, grunnsetningen om engifte, som var egen for romerne fra gammel tid — disse og andre trekk tyder klart på en høyst verdig oppfatning av kvinnens kall og verdighet (Ihering). Ved siden av Pater Familias står den romerske Matrone. Hennes makt er av rent menneskelig, moralsk art i motsetning til mannens, som er juridisk begrunnet. Og derfor strømmer der ut fra henne en trøstende følelsesvarme, som fyller hele huset. Hun er midtpunktet for det menneskelige element i den romerske tilværelse, hun er beskytterinnen av de moderlige rettigheter overfor det mannlige overherredømme.
Den gamle tukt og skikk bestod ikke lenge. Det strenge og kyske familieliv var grunnlaget for den eldste romerske statsdannelse og innebar alle muligheter for folkets vekst og erobring. Men herskerfolket var av en helt annen karakter enn erobrerfolket. Riktignok vant Rom en hel verden, men likså sikkert tok det skade på seg selv, både på legeme og sinn. Vel betvang romerne de østlige middelhavs-
