iallfall på en vidtgående raseblanding. Resultatet er da også at begge folk er gått til grunne. Egypterne etterlot seg riktignok grandiose minnesmerker, men i form av gravmæler og døde levninger. Deres slektskultur var ikke selvbevisst og instinktsikker nok til å verne de kostbare rester, blodsverdiene, og egypterne måtte ligge under for de fremmede som strømmet inn i deres land.
Kong Menes’ lov reiste ingen mur rundt folket, den nøyde seg med å advare mot de unaturlige laster. Enno den dag i dag leser vi den bekymrede konges formaninger til sine undersåtter — i de små papyrusbøker som de døde fikk med i graven.
Egypterne skal ha hatt mange barn, og Strabo framhever det som en av deres mest rosverdige skikker at de lot alle barn leve. I oldtiden var dette et særsyn. Fra et biologisk synspunkt vil en måtte spørre seg om ikke denne frie oppdrett av barn førte til en kontra-seleksjon som beseglet folkets skjebne.
I Hellas står to vidt forskjellige sosiale idéer mot hverandre, legemliggjort av de to viktigste stater Aten og Sparta. Det politiske og kulturelle skille kommer sterkt til syne også i de generative organisasjonsprinsipper og skaper vidt forskjellige biologiske grunnlag for de to folkestammers historie. Aten er bygd på karrig jord nær havet, dets blikk rettes naturnødvendig utad, og blir åpent for alt fremmed. Sparta derimot ligger i et bredt fruktbart dalføre, «havet er langt borte og uten Attikas lokkende havner, i vest kneiser Taygetos takkete tinder, i øst kaster Parnon de krefter som gjerne siver ut av landet tilbake til den mettede dal», tilbake til midtpunktet. «Ateneren var verdensborger og det stod fritt for enhver å bytte heimlandets jord med fremmed, og ikke mindre bød byen de fremmede en heim... Spartaneren derimot stod, dersom han utvandret, under trusel om dødsstraff. Når en sendemann kom til Lakedamon, mottok vakten gjestene oppe ved Eurotas klippeport, uten følge fikk han ikke komme inn i byen. Atens krefter synes sentrifugalt rettet, Spartas sentripetalt, og selv om disse betegnelser i sin mekaniske ensidighet er overdrevne, så gir de dog et begrep om hvordan Aten ble tomt fordi det stadig
