seg i 18—20 årsalderen og stifter familie som i tidens løp blir tallrik, for som Meng-Tse sier: «Å dø uten etterkommere er det verste av alt,» og som Kon-Fu-Tse selv har sagt: «Barnas kjærlighet er alle dyders urkilde, den søyle som læren om den gode vandel hviler på.»
På mange måter er den sosialbiologiske struktur i India en motsetning til den kinesiske. Mens dyktige og fremmelige borgere i China uhindret kan arbeide seg opp i et høyere samfunnslag enn de fødes i, er den enkeltes medfødte sosiale posisjon i India livsvarig og uforanderlig. Skillet mellom kastene er uoverstigelig. Lovene, som er gitt av Manu og Yajnavalkya, pålegger den fornemste kaste, Brahmanerne, en mengde plikter, mens de lavere kaster bare anbefales å følge Brahmanernes eksempel. Således tar slektslovene særlig sikte på å opprette en sterk og sunn adelskaste. Manus bud henvender seg alltid til Brahmanerne. Først i annen rekke vil de virke på det øvrige folk.
En nærmere omtale fortjener indernes slektslover. De fyller hele tredje bok av Manus lovverk og inneholder meget inngående forskrifter for ekteskap og familieliv.
I motsetning til kineserne er de hinduiske indere et metafysisk folk. Deres høyeste mål hører ikke det jordiske liv til, men ligger hinsides. Alt som skjer her er bare trin på frelsens veg. Ekteskap og fruktbarhet er et hellig bud og betinger den høyeste lykke. «Forplantning er en opphøyer plikt,» sier Brahmanerne. Av de spesielle lover framhever vi to som er av særlig evgenisk betydning. Manu befaler: «Brudgommen skal omhyggelig prøves i mannbarhet.» (Nossig.) Men kontrollen med brudens helse, fødedyktighet og gode biologiske medgift er ikke mindre skarp, etter et ord av Yajnavalkya: «Brahmanen skal ta en hustru av en stor familie av vedakyndige som er berømt ved 10 menn, men aldri av en nokså velhavende familie, dersom den er belastet med arvelig sykdom». Nossig sammenfatter denne lovgivning slik: «Den fordrer sanitær kontroll med begge parter før ekteskapet, den hindrer ekteskap som vilde ha forløpet uten kjærlighet og uten