stadig søken etter bedre jord. Deres hensikt var ikke som nomadefolkenes å undertvinge befolkningen og utnytte denne. I historien ser vi således flere ganger hvorledes germanerne kunde ha tilintetgjort sine motstandere, men deres mål var å finne fast fot for sine stammer og dyrke jorda.
Således har gjennom alle tider den jorddyrkende befolkning, dannet grunnlaget for den nordiske rases samfunn: Fra bondestanden har kongehuset og adelen utviklet seg, og bøndenes høvdinger var gjennom hele vår gamle historie folkets førere. Da våre ypperste slekter ble utryddet under borgerkrigen og svartedauens herjinger, gikk vårt førerskap til grunne, men hos vår bondestand levde folkekraften videre og viste at den kunde bære ny frukt, selv etter fire hundre års undertrykkelse. De skapende krefter var gjennom våre bønder gått i arv fram til notisen. Bondestanden hadde vist seg å være vår beste kilde til biologisk fornyelse.
Det er heller ikke så rart når en betenker hvordan slektskulturen har vært knyttet til bondegården. Det er kommet fram i og med at bøndene har kjempet for at gården skulde vedbli å være i slektens eie. Det er klart at hvis dette skulde ha noen mening måtte slekten selv bevares. Derfor har slektsfølelsen hos bondestanden utviklet seg sterkere enn hos noen annen befolkningsgruppe. Alt hva en bonde ser omkring seg er arv fra tidligere slektledd, og han vet at hvis han gjør sin plikt i sitt arbeid, gjør han også sin plikt mot de kommende slektledd. «Han leser i sine omgivelser en billedrik tegning av eget og forfedres verk,» skriver Lundborg.
Det er derfor med en viss engstelse en ser at mange bondeslekter i den seinere tid trues av å gå biologisk tilbake. Dette kan delvis komme av at mens det tidligere var foreldrene som bestemte hvem arvesønnen skulde gifte seg med — og vi må anta etter slektsmessige hensyn — foregår det no mer tilfeldig, med gjennomgående mindre hensyn til slektens erfaringer, hvilket kan resultere i at et individ av mindre god slekt blir mor for de kommende arvtakere av gården.
At en sikring av bondestanden også vil ha sin store ernæringspolitiske betydning, er innlysende, da jordbruket er vår grunnleggende næringsveg. Men det dreier seg ikke bare om et agrarpolitisk spørsmål, men om et spørsmål av livsviktig betydning for hele folkeorganisa-
