Årsaken til en slik holdning er ikke vanskelig å forstå. Det er gått
politikk i rasespørsmålet, og en har trukket den nærliggende slutning
at det er raseforskningen som er skyld i det. Det er imidlertid en helt
feilaktig slutning. Raseantagonismens rot stikker langt dypere og den
rekker lengre bakover i tiden. Den eksisterte hos alle gamle kulturfolk,
hos egypterne, grekerne etc. — altså på et tidspunkt som ligger
noen tusen år før rasebiologien som vitenskap ble grunnlagt.
De viktigste egenskaper for rasebeskrivelsen og raseinndelingen er øyefarge og hårfarge, dernest hudfarge, neseform og øyestilling, leppenes form og andre fysiognomiske kjennetegn, legemshøyde, skalleform og ansiktsform. For mange andre egenskapers vedkommende er den genotypiske og fenotypiske betingethet ikke klarlagt, som hvor det gjelder forskjellige kroppsproporsjoner, detaljer ved skalleform, muskler, tannformasjon e. l . Men de førstnevnte egenskaper er fullt ut tilstrekkelig til påvisning av at der fins tydelig, skarpt atskilte og arvede forskjelligheter mellom menneskene, som deler dem i grupper, raser. Ved blanding kan grensene delvis viskes ut, og over enkelte deler av jorden er der oppstått befolkninger som danner overgangsformer fra den ene rase til den annen. Men like fullt består skillet mellom de forskjellige raser, skarpt avgrenset.
Rase-egenskapene kan betraktes på flere måter. En ting er å analysere dem, beskrive dem, kartlegge dem. En annen ting er å bedømme egenskapene etter deres effektivitet, deres yte-evne i det miljø de utvikler seg. En systematisk inndeling av rasenes egenskaper etter form og størrelse har sin store betydning, men tilstrekkelig er denne inndeling ikke. Egenskapene må prøves på deres betydning for individ og gruppe m. a. o. betraktes biologisk. Raseforskningen benytter seg av begge slags erkjennelser, både anatomiske og biologiske.
I de fleste samfunn lever der flere raser side om side med hverandre. I Amerika f. eks. er den mest iøynefallende raseforskjell den mellom hvite og negrer. Mindre kjent er det at, den såkalte «hvite» rase i virkeligheten omfatter en flerhet av forskjellige arvegrupper som hver for seg utgjør en egen rase. Antropologien skjelner mellom 5 à 6 uensartede men mer beslektede «hvite» raser. På samme måte består den såkalte «gule» rase og den «svarte» rase hver for seg av en rekke raseelementer. Bryn skjelner for den gule rases vedkommende mellom den
