Den menneskelige biologis viktigste grunnsetning er at menneskeheten ikke er en enhetlig skapning, men delt opp i en mengde grupper, som fysisk og psykisk er forskjellig fra hverandre: Rasene. Den gamle rasjonalistiske idé om «mennesket» som et vesen med bestemte kjennetegn oppløstes da antropologien kom og fortalte at dette menneske i virkeligheten ikke fins. Mennesket har spesielle kjennetegn — vi kaller dem rasetrekk — det er enten mørkhudet, lyshudet eller gulhudet, det er enten mørkøyd eller lysøyd, eller noe midt imellom.
Menneskeslekten er satt sammen av grupper som er mer eller mindre ulik hverandre, men som hver for seg har ensartet preg og som bevarer denne ensartethet i rasetrekkene så lenge forplantningen skjer innen gruppens enemerker. Rasetrekkene er nettopp et uttrykk for arv, idet de betegner de grenser som de renrasede individers egenskaper varierer innenfor. Gjennomsnittsverdiene av de forskjellige egenskapers variasjonsbredde gir et uttrykk for rasens karakteristiske egenskaper. Idet avkommet ifølge Mendels lov arver sine anlegg gjennom begge foreldre, vil også barnas egenskaper variere mellom de samme grenser som er betinget av foreldrenes rasemessige beskaffenhet. Er foreldrene av samme rase, blir avkommet altså også ensartet, eller renraset. Er foreldrene derimot av forskjellig rase, vil det oppstå en arvelig uensartethet, en raseblanding.
En hører ofte anført mot raseteorien at det å dele inn menneskene i klasser etter deres rasemessige anlegg er et inngrep i menneskerettighetene, som ikke bør tåles. Så lenge det dreier seg om rent inferiøre menneskeslag i Afrika eller Australia innrømmes kanskje en slags raseforskjell, men ikke hvor det gjelder f. eks. europeerne. Enkelte går så langt i sin fanatisme at de sier som etnologen Friedrich Müller: «Rase er svindel».