Men mennesket er da ikke et dyr vil man innvende. I biologisk
henseende til en viss grad. Mennesket har en ganske annen
åndelig utvikling, og det har blandt annet noe som heter kultur.
Men rent biologisk betraktet eksisterer ingen prinsipiell forskjell.
Likesom dyrenes kvalitet er avhengig av stammens kvalitet,
så også hos mennesket. Menneskets egenskaper opstår ikke som
rene tilfeldigheter — de arves. Om øienfarven vet vi at den ikke
opstår ved ytre innflytelse, men er arvelig betinget, og det samme
gjelder, som vi har sett av et foregående kapitel, andre somatiske
egenskaper. Både kroppshøide, skalleproporsjoner og fysiognomiske
kjennetegn er i varierende grad arvemessig forutbestemt.
Om nærsynthet — en for øvrig forholdsvis uskyldig lidelse —
trodde man inntil for ikke så lenge siden at årsaken alene var
av ytre natur, såsom misbruk av øinene, dårlig belysning o. l.
Man fant bl. a. at studenter og andre som leste meget, hyppigere
led av nærsynthet enn andre mennesker, og så heri et bevis for
at miljøet hadde den største betydning. Imidlertid har man funnet
at arveligheten spiller en avgjørende rolle. Der er
nedtegnet utallige stamtavler som viser nærsyntheten som
slektsegenskap. Videre har undersøkelser godtgjort at mennesker
som til og med er temmelig uforsiktige med sine øine, ikke blir
nærsynte dersom det arvede anlegg ikke er til stede, mens på
den annen side folk som har det arvede anlegg kan bli nærsynte,
selv om de utviser stor forsiktighet.
Særlig tydelig viser arvegangen sig hvor det gjelder defekter som klumpfot og andre anomalier ved ekstremitetene, likeledes ved dvergvekst. Om en rekke sjelelige og åndelige defekter som åndssvakhet og visse former for idioti, vet vi at de går i arv, og vi vet også at normale anlegg følger de samme arvelover. For likesom en åndssvak arver anlegget til å bli åndssvak, kan man om et normalt individ si at det arver anlegget til å bli normalt.
«I en befolkning hvor de aller fleste var døvstumme,» skriver Lenz, «vilde normal hørsel kunne følges som et arvelig anlegg,
